Endringer i forbrukerpreferansene stiller imidlertid nye krav til oss, til produktet og til turoperatørenes produksjonsform. Den individuelle turismen stiller krav om å utvikle nisjemarkeder og spesialiserte produkter. Det øker behovet for tilrettelegging og innebærer nye utfordringer for turoperatørene. Fortsatt er det meste av turoperatørvirksomheten konsentrert om tradisjonelle severdigheter og reiseruter. Markedet for reiser med mer spesialiserte produktinnhold, slik som f.eks. særskilte naturopplevelser, kulturarrangementer og utfordrende og spennende opplevelser, er imidlertid økende.

Her er presentasjonen som ble holdt på NettUpps samling på Otta 9. februar:

Foredling og distribusjon i reiselivsnæringen består av produktutvikling, markedsføring og salg. Samtidig  er det viktig å inngå strategiske samarbeid  for å avstemme produktet. Vi vil i hovedsak fokusere på viktige turoperatører i vårt nøkkelmarked Tyskland, men også jobbe videre med etablerte kontakter i Nederland og Storbritannia. Ved å ha god kundetilpassede pakker tilstede i disse distribusjonsleddene har vi større mulighet til å lære og videreutvikle. 

Norwegian Travel Workshop skal i første omgang være den viktigste salgsarenaen. Her er det tilrettelagt for møter mellom norske og utenlandske reiselivsaktører. Deltakelse på Norwegian Travel Workshop gir direkte mulighet for forhandlinger, kontraktsinngåelser og relasjonsbygging, slik at salget av våre reiselivsprodukter vedlikeholdes, fornyes og økes.

DAG 1

Vi startet studieturen tidligere enn hanen galer og landa i München i passe tid.

Her ble vi møtt av en hyggelig bussjåfør som kjørte oss frem til vårt første stoppested, Cube Hotel i Biberwier. Dette hotellet er laget kun med tanke på opplevelser. ALT lå til rette for aktiviteter, man kunne til og med sykle fra rommet sitt i 4. etasje, ned til resepsjonen og ut. Se lenke til hotellet her: http://www.cube-biberwier.at

Nede i første etasje hadde de kart (vinter og sommer, ski, sykkel og vandring), og ukeprogram.

Etter en god omvisning på hotellet og en liten aperitiff, dro vi videre til overnattingsstedet vårt, Hotel Rita i Ötztal som hadde fått veldig gode anbefalinger på Tripadvisor. (http://www.hotel-rita.com)

Vel framme fikk vi utdelt rommene våre, før vi møtte Sabine Aigner som er Tirols reiselivs kobling til ungdoms-OL 2012. Hun holdt et foredrag om hvordan man kan utnytte Ungdoms–OL med tanke på å trekke folk til området –ikke bare under arrangementet, men også i etterkant.

Under arrangementet ønsker IOC først og fremst å trekke mest mulig folk, derfor er billettene gratis, i tillegg får deltakerne gunstige velkomstpakker.

Et viktig aspekt med ungdoms-OL er at dette handler om den menneskelige, kulturelle og kunnskapsmessige biten og ikke bare de sportslige prestasjonene til utøverne.

I forkant av dette arrangementet blir det brukt mangfoldige millioner kroner i markedsføringskampanjer.

Slik vi forstod det så er utfordringen med Ungdoms-OL at man ikke tjener noe særlig på å ha det, sånn rent økonomisk sett. Så spørsmålet er om kampanjene man kjører i tilknytning til arrangementet faktisk fungerer i lang tid etter på.

Etter møtet med Sabine gikk vi tilbake til hotellet. Etter en lang reise og god middag var det bare å krype til køys og stille klar til frokost kl 07:30 dagen etter.

 DAG 2

Etter frokost sjekka vi ut fra hotellet og rusla bort til Aqua Dome. Her møtte vi Leo og Claudia. De to holdt vært sitt foredrag om destinasjonen Sölden og Aqua Dome.

I 2006 ble 7 mindre destinasjoner slått sammen til en destinasjon. Dette førte til at Sölden ble den nest største reiselivsdestinasjonen i Österrike. Til sammenligning kan man si at Sölden er like stort i geografisk utstrekning som Ottadalen. I løpet av vinteren har Sölden 2,6 millioner overnattinger –og på sommeren har de 930 000. Dette er til å få bakoversveis av med tanke på hva det er vi har i vårt (like store) område. Men de har tross alt også mange flere mennesker å ta av fra storbyene i nærheten, enn det vi har. Her er lenken til destinasjonsselskapet. http://www.soelden.com

Når det ble avgjort at de ville slå sammen de små destinasjonsselskapene til ett, ble det naturlig nok en diskusjon rundt hvilke navn og logo som skulle brukes. Måten de løste det på var å finne ut hvilke navn og logoer som var mest kjent, for så å finne en kombinasjon av dette. Det endte med at alle benytter seg av Ötztal og sitt eget stedsnavn. For eksempel Ötztal – Sölden. Sölden kjenner vi fra alpintsirkuset. 

Etter at Ötztal ble et stort destinasjonsselskap ble de mye sterkere ut i markedet, men det er ikke bare dette som har ført til at Ötztal har blitt så store. I Østerrike er det også lovpålagt at alle som driver næringsvirksomheter skal betale en promille av sine inntekter til reiselivet, i tillegg går noe av det gjestene betaler direkte inn til utvikling av reiselivet (visitor tax).

Det gir uante muligheter, blant annet har Ötztal som mål å legge tilrette for en stor produktutvikling hvert år. Et av disse produktene var Aqua Dome, som vi fikk et godt innblikk i.

Aqua Dome er et stort spaanlegg som var en opplevelse i seg selv. Anbefaler en titt på deres nettside HER (http://www.aqua-dome.at/). Vi fikk både omvisning på anlegget, og vi fikk til og med testa ut alle de ulike bassengene de hadde der. Alt fra saltvannsbad til barnebasseng.

Etter et langt og godt bad i Aqua Dome, var tiden inne for å dra videre. Neste stopp var Area47. Her møtte vi markedssjefen for senteret, Christian Schnöller. En hyggelig mann med mye informasjon. Aktiviteten som endte opp med Arena47 startet allerede på 1980-tallet, da med rafting som hovedaktivitet. I 2010 ble senteret bygd ut, og til nå er det investert 15 mill euro. Senteret har store sponsorer som Adidas og Red Bull, det sier egentlig sitt om hvor bra selve senteret er.

Area47 består blant annet av en høydepark under ei bru, klatrevegg på en av brustolpene, hall som kunne romme freestyleshow og konserter (for alt vi vet så har André Villa hvert her og). De har vannhopp, buldrevegg rett over vannet og ikke minst vannsklier av det veldig uvanlige slaget.

Et viktig element som Christian Möller nevnte, var at det er viktig å ha med seg det lokale reiselivet. Derfor la de (blant annet) opp til at deres gjester gjerne kunne spise andre steder enn her. Det er mulig å spise på Area47 også, men det var ikke hovedfokuset. Se videoen av Area47 her, the Ultimate Outdoor Playground.

Etter besøket på Area47 dro vi videre til Sveits og Hotell Bellaval i Scuol. Her spiste vi en alle tiders middag før vi alle trakk ut i lobbyen på hotellet for å diskutere litt rundt alt vi hadde sett og hørt.

DAG 3

Dag 3 startet som vanlig med en knallgod frokost før vi gikk opp til George Hein i Engadin Adventure. George fortalte oss litt om historikken rundt Scuol, samt sin egen bedrift.

I følge George har faktisk Scuol vært først ut på mange ulike aktiviteter. Blant annet startet Scuol den første Snowboard-skolen og det første store og flotte badeanlegget. Nå har andre destinasjoner kommet etter og badeanlegget som ble bygd i 1993, er plutselig ikke så bra lenger i forhold til hva som har blitt bygd opp andre steder… (Aqua Dome for eksempel). MEN uansett, det å være først er veldig bra for imaget, mener George. Og det kan vi vel ikke være uenig i.

Når det gjelder George sin egen bedrift, Engadin Adventure, så kunne han fortelle at det hele først startet i det små, og det var det ekstreme som gjaldt. Det vil si downhill-sykling. Etter hvert som årene har gått har dette smått om sen endret seg. Bedriften har blitt større og mer barnevennlig. Dette i likhet med hva Scuol faktisk har utviklet seg til å bli.

Tidligere var det et sted for de ekstreme, nå er Scuol et sted for barnefamilier.

George promoterer faktisk ikke noe av det ekstreme lenger, selv om han fortsatt har det. Han mener at de som ønsker de ekstreme aktivitetene, de kommer uansett. De vet hvor de kan finne det. Nå promoterer han kun de barnevennlige aktivitetene. Enkelt sagt, bedriften har gått fra ekstrem downhill-sykling, til barnevennlige kick bikes (sparkesykler). Se link: http://www.engadin-adventure.com/index.php/en/scooters

En av hovedattraksjonene i Scuol er nasjonalparkene. Både vandring på sommerstid og ski på vinterstid er veldig stort. Dette til tross for veldig strenge regler. Det er ikke lov å bevege seg utenfor de merkede løypene. Gjør du det, får du en bot du helst vil unngå… Om vinteren så er guidede toppturer veldig populært. Ingen tvil om at det er et marked vi kan ta en del av i Norge også.

George Hein er en allsidig mann med mye kunnskap, vi kunne sikkert ha sittet å hørt på han i to timer til, men turen måtte gå videre.

Vår neste avtale var med , Odd Kåre Sivertsen. Odd Kåre jobber på en videregående skole med 165 elever og stor sports- og reiselivslinje. Skolen, ved navn Hochalpines Institut, ligger også i Scuol, og befinner seg på 1800 m.o.h. Skolen er den eldste privatskolen i Sveits.

Formålet med å besøke Odd Kåre var å få hjelp med å tolke det sveitsiske reiselivet fra innsiden, hva fungerer og ikke – hvordan er dynamikken i reiselivsutviklingen, samt likheter og ulikheter i forhold til Norge. Vi fikk et imponerende innblikk i en næring som betyr mye for Sveits og Egadindalen hvor Scoul ligger. Her er det ett stikkord som gjelder, nemlig turisme.

Vintersesongen er allerede nå stort sett fullbooket helt fram til mars. Av turistene som kommer hit er hele 70% av dem sveitsere.

I regionen er det turismen som styrer. Alt som blir bygd skal ha en nytteverdi for reiselivet. Er det ikke det, så er det nesten umulig å få bygget noe. Av anlegg som blir satt opp er kommunen nesten alltid hovedaksjonæren!

På grunn av at det er reiselivet som styrer, så nevner Odd Kåre viktigheten av et godt samarbeid med reiselivet. Det vil si at de traseene han bruker til å trene sine elever i, også er tilgjengelig for turister og lokale. For alle som går i disse løypene (som selvfølgelig alltid er nypreparert), så må man betale en liten sum/løypeavgift. Har man ikke gjort det, kan man risikere å få en fin bot av en av kontrollørene langs traseene.

Alt i alt, fungerer samarbeidet mellom reiselivet og andre næringer veldig bra, i følge Sivertsen. De ser nytten av hverandre, og reiselivsnæringen er en stor sponsor innen sport.

Når vi først er inne på betydningen som reiselivet har i Scuol, eller Graubünde som regionen heter, så må infrastrukturen nevnes. På togene er det tilrettelagt for sykler, det samme gjelder alle busser. Det er skiløyper fra by til by. Alt er lagt opp for turisme! Sveitserne har skjønt at de til syvende og sist er avhengige av turisme, derfor er det mye enklere å få støtte til nye tiltak.

Etter en god og uformell prat med Odd Kåre Sivertsen, gikk turen videre. Nå skulle vi passere flere pass, noe som endte med litt bilsjuke hos noen. Vi stoppa på veien og mange av oss spiste en ekte sveitsisk hjorte-lunsj. Atter et godt måltid.

Neste mål på veien var nå Staz. Her skulle vi få møte Jürg Mettler i Rough Luxe (http://www.roughluxe.com/).

Rough Luxe er et veldig spennende konsept. Rough Luxe handler om tid for refleksjon, personlige møter med mennesker, natur, arkitektur og miljø, samt sosiale og kulturelle opplevelser knyttet til geografiske steder.

Vi møtte Jürg Mettler på Lej Da Staz (http://www.lejdastaz.ch/en.html), hotell og restaurant i nærheten av St. Moritz i Sveits. For å komme deg hit må du enten gå/sykle, eller du kan bli hentet av en minibuss som tilhører hotellet. Lej da Staz lå i nydelige omgivelser like ved et vann midt i Alpe-landskapet.

Hotellene som er med i Rough Luxe er svært ulike, men alle har opplevelsene, kunst, kultur og menneskene rundt som svært viktige moment. Enten om det er moderne bygg eller gamle, restaurerte bygninger. På bildet under ser du deres egen vin –den kommer uten etikett slik at den kan tilpasses hvert enkelt hotell.

Etter besøket fikk vi skyss nedover igjen til bussen. Fra her gikk turen fra Staz, via Vaduz til Bludenz. Det vil si at vi fikk med oss tre land på en dag: Sveits, Lichtenstein og Østerrike.

Vi kom etter hvert fram til hotellet vårt, Gasthof Loewen i Bludenz. Her fikk vi en tradisjonell middag –kokt kjøtt og grønnsaker. Høres kanskje kjedelig ut, men det var det slettes ikke.

Dag 4

Etter at forkosten var spist og sekken var pakka dro vi videre med bussen til Lech-Zürs (http://www.lech-zuers.at/xxl/_lang/en/_season/at2/_area/585623/index.html). Her skulle vi få et foredrag av Germana Nagler, markedssjef i Lech.

Lech har 1610 innbyggere, 8500 gjestesenger (850 000 overnattinger, vinter og 150 000, sommer). De har 64 restauranter, noe som gjør Lech til World Gourmet Village. Det vil si at de er den byen med flest gourmetrestauranter per innbygger.

Hovedutfordringen i Lech er å fylle sommersesongen. Det som gjør dette vanskelig er at de har så mye nedbør hele året. Det vil si snø om vinteren og regn om sommeren.

For å trekke folk til destinasjonen blir det arrangert utrolig mange events i løpet av året. Om vinteren har de blant annet noe de kaller The White Ring (http://www.ultimate-ski.com/Ski-Resorts/Austria/Lech-Zurs/intermediate/index.html). Dette er et skirenn, med 1000 deltakere, som går ut på at man kjører en runde (se link) i heisanlegget. Dette er ca 5500 høydemeter til sammen. Området dette går på er stengt for andre mellom kl 09:00 og 12:00. Dette har etter hvert utviklet seg til å bli et stort arrangement.

Om sommeren har de et arrangement som kalles The Green Ring. Dette er en ny løype rundt Lech-Zürs. Løypa kombinerer landskap og lokale historier. De har kombinert kunst og landskap. Og det går an å overnatte i små hytter som fungerer som små bibliotek med bøker i ulike tema. For eksempel har en hytte bøker om lokale eventyr og segner. God idé –ikke sant?

Vi fikk en kort innføring i mange ulike arrangement, så spør oss om du vil vite mer!

Etter foredraget med Agner spiste vi lunsj før vi dro videre. Neste stopp var ved Neuschwanstein slott. (Dette slottet er inspirasjonen til flere av Dinsey-slottene.) MEN vi fikk et problem når vi kom fram…vi så ingenting gjennom skodda! Så det endte med at Ole måtte vise oss det på mobilen sin i stedet…. (under har dere bilde av slottet i fint og klart vær)

Etterpå dro vi til München og Platzl Hotel (http://www.platzl.de). Her sa vi takk for turen til bussjåføren vår før vi steig inn på hotellet. Kl 20:00 møttes vi igjen etter en dusj og bittelitt avslapping. Nå gikk turen til Hofbräuhaus . Her ble vi møtt av ompa-ompa-musikk og damer kledd i tradisjonelle drakter. En utrolig trivelig kveld med øl i litersmugger, svineknoker og takketaler.

  Dag 5

Dag 5 var den store avreisedagen, men først var det tid for SEGWAY! Dette har fått glimrende kritikker og er regnet som den beste måten å oppleve München på (ref TripAdvisor) –og det kan vi skjønne!

Om du har lest referatet fra forrige studietur husker du kanskje Fat Tire Bike Tours. Segway er samme konsept, bare at vi nå står rett opp og ned på en Segway. Det ser kanskje dumt ut, men det er vel nettopp det som gjør det så gøy og. På det ene bildet ser dere en surfebølge som ligger midt i sentrum av München.

Etter en forholdsvis kald tur dro vi videre til flyplassen i München, og startet på hjemreisen.

Nå gjenstår det bare å si; TUSEN TAKK FOR TUREN!

Og for alle som sitter med spørsmål eller lurer på mer. Ta kontakt.

Referenter: Rønnaug Nyrnes og Ole Smidesang

Vi blir ca. 15 personer som reiser.

Programet er her:

Se Jarles presentasjon her: http://www.nettupp.no/2010/05/rosa-turisme/

Flere av aktørene i NettUpp som driver med rafting i den legendariske Sjoaelva så mulighetene og ønsket å utnytte dette potensialet. I tiden etter foredraget har ideen modnet og de har valgt å starte satsingen på Pink turisme med minifestivalen ”Skeive Sjoa”.

Skeive Sjoa arrangeres i pinsen den 10. – 13. juni 2011. Innholdet er elveaktiviteter på Sjoa sammen med god mat og drikke, samt musikk som knytter arrangementet sammen og gir det et hyggelig festivalpreg. Les mer om arrangementet på:  http://www.sjoafestivalen.no/skeive_sjoa/index.php/2-uncategorised/2-skeive-sjoa

NettUpp ser på muligheten for å utvikle treningsleirer/reiselivsprodukter for folk som er opptatt av sporten og de som ønsker å lære mer. Som et ledd i opplæringen av buejegere arrangeres konkurranser med naturtro 3-dimensjonale dyrefigurer laget av plastskum. Skyteformen  kalles på grunn av “blinkene” for 3D-skyting. Konkurransene ligner mye på de såkalte jaktstiene som jegere med kruttvåpen deltar i. Det arrangeres også kurs for sertifisering som internasjonal buejeger etter standarden til International Bowhunter Education Program (IBEP).

I Europa er Frankrike og Spania de landene hvor buejakt er mest utbredt og  bare i Frankrike er det over 20 000 buejegrer. I Finland er det nesten 10.000. I Norge er rundt 520 nordmenn medlemmer av Norges Buejegerforbund.  Antall bueskyttere i Norge er derimot mange av. De fleste byer har en eller flere bueklubber og mange har dette som idrettsgren.

I vår tid er det vel ingen som er avhengig av om vilt felles eller ei. Overlevelse er ikke lenger avhengig av jaktresultat. Jaktutøvelse er blitt en fritidssyssel for det moderne mennesket, og en meget viktig del i forvaltningen av våre naturressurser. Det er følgelig opplevelsesdimensjonen som er viktig og gjennom buejakt er denne mer framtredene enn noen annen jaktform. Buen som jaktvåpen har begrensninger ift skyteavstand, avdrift og flygebane. Jegeren må tettere inn på viltet for å kunne sette en forsvarlig pil, og viltet blir dermed vanskeligere å overliste. Som buejeger må man være mer bevisst på hvordan terrenget brukes til egen fordel, vindretning, kamuflasje og ha tålmodighet.

Vi tror at dette kunne blitt et innbringende reiselivsprodukt for Norge og særlig i vår region. Vi har store attraktive jaktbare ressurser og et miljø som er opptatt av jaktformen. Kursprodukter, jaktstier osv. kan ha et potensial, men de virkelig store mulighetene for å trekke jegere fra et internasjonalt marked ligger i jaktpakker. Ringvirkninger med guider, overnatting og transport vil bli mye større da. Vi i NettUpp ønsker å lære mer om buejakt og se om det på sikt kan bidra positivt til markedsføring av,  samt et viktig økonomisk bidrag til reiselivsnæringen.

Noen påstander og fakta om buejakt

Omkamp om buejakt i Norge

Positiv til prøveprosjekt med buejakt

Les mer her:

• Norges Buejegerforbund, www.nbjf.net
• The European Bowhunting Association, www.europeanbowhunting.org
• Reinheimen Bågåjægerlag, http://reinheimen.nbjf.net
• Laugen bueskytterklubb, http://sites.google.com/site/laugenbsk
• NM Historisk bueskyting 2010 på Jørundgard
• Tradbow Norge, www.tradbow.no
• Diskusjonsforum om temaet

Tema for studieturen var “Aktive opplevelser i og rundt nasjonalparker.”

Mandag 11. Oktober

Vi møttes på Gardermoen Lufthavn tidlig mandagsmorgen og landa i Manchester ca kl 09:30. Fra her gikk turen direkte til Manchester Visitor Information Center, etter vår første (men ikke siste) ufrivillige sightsing. En del av turens eksperiment var å teste digital reiseguiding sett fra turistens side. Manchester Visitor Information Center er kjent for å være et av verdens mest moderne besøkssenter. Ved første øyekast lignet senteret kanskje mer på en klesbutikk enn et informasjonssenter, men etter en nærmere titt var det flere brosjyrer og kart enn klær. Informasjonskiosken var kanskje det mest “revolusjonerende” (se bilde). Ved å plassere de ulike temaene, som for eksempel Teater, på kartet fikk man opp informasjon om det valgte temaet: Hvor det er, hvor det er forestilling, hvilken forestilling osv… Se lenken HER:  

I tillegg til at vi plukka med oss brosjyrer, testet ut informasjonskiosken og sugde inn alle inntrykk vi kunne få, fikk vi snakket med en av de ansatte på stedet. En kort, men god prat.

Etter besøket på informasjonssenteret skrek magene etter noe mat, vi fant oss en restaurant i Liverpool på Trip Advisor, la den inn på GPS-en og dro av gårde. Men vi fant aldri frem til riktig sted og endte med å dra innom en tilfeldig “veikro” rett utenfor Liverpool, The Chimneys  var navnet på stedet. –Et godt valg.

Her møtte vi et hjelpsomt, imøtekommende og interessert personalet. Vi spiste en veldig god lunsj med lokal øl som tilbehør, og hadde en god prat med sjefen. Paul, som han het, ga oss en kort og engasjert innføring i Gung Ho, Ken Blanchards organisasjonsutviklingfilosofi. Først og fremst viste Paul oss hvordan godt og engasjert vertskap bidrar til kundetilfredshet. Deretter vendte vi nesa videre mot Wales.

Etter et godt stykke på veien kom vi frem til en by med navn Llandudno. Her tok vi en liten pause for å knipse noen bilder. Vakkert sted som helt sikkert er fult av liv hele sommeren – absolutt verd en stopp! 

Neste attraksjon som stod på programmet var Tree Top Adventure . Etter nok en ufrivillig sightsing, dog veldig liten, fant vi frem til riktig sted: En av Storbritannias mest unike tretoppbaner. På grunn av vår nyskjerrighet til Llandudno kom vi frem litt seint, men vi fikk i alle fall en liten titt på banene. Trærne var kraftige og høye – godt egnet til klatrepark. Trærne var dog ikke tatt så godt vare på. Boltene var slått direkte inn i trærne. Men ingen tvil om at man her kunne utfordre seg selv tilgangs.

Et av de mest spektakulære aktivitetene her var et 40 meter høyt tre man kunne klatre opp og hoppe ned igjen fra (Se bilde). Usikkert om noen av oss fem i det hele tatt hadde turt å prøve om vi fikk sjansen. Eieren av anlegget, som hadde bakgrunn fra fallskjermhopping, hadde utviklet hoppetårnet på egenhånd med inspirasjon fra sin opplæringstid (se hvordan den fungerer i praksis HER)

Etter dette besøket dro vi videre mot Porthmadog, På veien kjørte vi over en fjellovergang med utrolig smale veier, og vi ergret oss litt over at det begynte å bli mørkt. Men etter å ha sett en helt utrolig flott solnedgang midt oppe i fjellene i Wales, var ergrelsen gått over i en form for ekstase. Her er noen stemningsbilder fra landskapet vi kjørte gjennom med tonefølge av tradisjonell keltisk musikk. 

Vel fremme i Pothmadog, eller rettere sagt Portmeirion Village  ble vi møtt av en hyggelig portvakt som forklarte oss veien til hovedhuset i Portmeirion Village. Stedet består av flere flotte bygninger som rommer hotellrom med og uten selvhushold, kiosk, kafeer og en flott restaurant.

Bygningene i Portmeirion er helt spesielle og hele stedet er bygget opp av en mann: Clough Williams-Ellis. Han kjøpte stedet på 1920-tallet og brukte 80 år av sitt liv for å få det ferdig. I dag er det hans barnebarn, Robin Llywelyn som driver stedet.

Etter en lang dag spiste vi en fantastisk god middag på slottet eller, Castell Deudraeth som det heter, før vi trakk oss tilbake til rommene våre. Skal man til Wales er Portmeirion et must å få med seg, om det så bare er for å se seg rundt. HER er video fra stedet.   

Vi startet dagen kl 07:30 med en tradisjonell Welch breakfast, før vi dro videre inn i Snowdonia National Park (eller Eryri på walisisk) og The Ugly House. Her møtte vi Gareth Clubb, daglig leder/direktør i Snowdonia Society, eller Snowdonia velforening på norsk.

Snowdonia Society (walisisk: Cymdeithas Eryri) er en medlemsbasert organisasjon tuftet på frivillighet. Den ble dannet i 1967, er det opptatt av alle sider av å bevare og utvikle nasjonalparken Snowdonia på en bærekraftig måte. Medlemmene tar del i praktiske aktiviteter for å bedre miljøet og delta i tiltak for å hindre uønsket utbygging av området. Organisasjonen arrangerer også foredrag, utgir bøker og blader, publiserer eget nettsted, arrangerer tematurer og konkurranser for å bevare håndverk som tørr stein vegg. Medlemskap er åpent for alle med interesse for Snowdonia og kan fås via foreningens hjemmeside.

The Ugly House er en helt spesiell bygning – men slettes ikke stygg. Historien bak huset er som Gareth sa: “et mysterium”. Men selv om den sanne opprinnelsen til The Ugly House er innhyllet i mystikk, forteller legenden at det var et hus bygget i det 15. Århundre av to fredløse brødre, under “gamleloven” eller ’The ancient law’. Under denne loven ble det sagt at han som klarte å bygge et hus mellom solnedgang og soloppgang, med vegger, tak og røyk ut av pipa før daggry, fikk selv eie huset. I tillegg fikk man beholde alt innenfor et steinkast fra huset. I dag fungerer The Ugly House som et informasjonssenter, hvor Snowdonia Society holder til.

Møtet med Gareth Clubb var svært interessant. Vi fikk høre litt om hvordan de gjør det i forhold til å legge til rette for det enkelte besøk i Snowdonia, i tillegg til at han fortalte litt om hvordan nasjonalparkene i Wales var delt inn. Nasjonalparken Snowdonia inkluderer de byene som ligger i og rundt de vernede områdene, for eksempel er Betws-Y-Coed inkludert. I Norge ville det betydd at steder som Otta, Lom og Dombås ville vært inkludert i nasjonalparkene. Kanskje noe å tenke på?

Videre hadde de interessante planer for fellesgodefinansiering. Gjennom deres status som veldedighetsorganisasjon arbeidet de nå med å få på plass frivillig skatt på all overnatting i nasjonalparken. I praksis skulle ca. 5 kroner av hver overnatting, hotell som campingplass, gå til Snowdonia Society og deres bevarings- og utviklingsarbeid. Med ca. 8 millioner besøkende bare til Nord Wales (Se besøkstall og reiselivsstrategi for Nord Wales HER - Interessant lesning forresten – de har nesten identiske utfordringer som oss) er det sikkert ikke en ubetydelig sum det blir snakk om. I og med Snowdonia Societys veldedighetsnatur blir dette trolig lettere å dra i land sammenlignet med de frivillige forsøkene i norsk reiseliv.

Av aktiviteter er mountainbiking i Snowdonia National Park en av de mest attraktive aktivitetene. Vi fikk en inngående presentasjon om løypenett og vedlikehold. Nok en ny frivillig orgnisasjon; Sustrans var engasjert i dette. De arbeidet for å spre budskapet om bærekraftige transportalternativer. Se denne hjemmesiden HER for mer info om Wales og denne for hele UK:

Ellers så fantes det også utrolig mange forskjellige kart og beskrivelser av turer som man kunne gå i Snowdonia National Park. Helt klart et sted underskrevne vil utforske mer. Mest sannsynlig går turen tilbake til Snowdonia sommeren 2011 –da med Wales’ høyeste fjell, Snowdon i sikte.

Etter dette besøket dro vi inn i sentrum av Betws-Y-Coed, og avla turistinformasjonen et besøk. Her så vi en kort film av Snowdonia sett fra helikopter, og ikke minst kjøpte vi flere kart og bøker – ikke dumt å ha når teknologien ikke fungerer slik den skal… Her er for øvrig lenke til Visit Snowdonias kanal på YouTube  og hjemmesiden vi benyttet for å planlegge turen i regionen.

Neste stopp etter en liten stund i bil var National White Water Center . Dette raftingsenteret er det eneste i Wales, og benytter seg av en elv som er regulert. Det vil si at selskapet må ta et forbehold om at det faktisk er nok vann til at raftingen kan skje. Bedriften har en god dialog med de som styrer reguleringen, og får som oftest vite en stund på forhånd når dette skjer. Noen dager får de først vite om dette et par dager i forveien. For å videreformidle denne informasjon til sine kunder benytter de seg aktivt av facebook, samtidig som de tar kontakt med kundene som har bestilt de aktuelle dagene. Som back up til raftingen benytter selskapet seg av andre aktiviteter i nærheten, som for eksempel klatreparken, Tree Top Adventure.

Til tross for at elva er regulert har de et høyt besøkstall og på de travleste dagene rafter opp til 300 personer ned elva, fordelt på 4 seksjoner. Totalt pr. år hadde de 20. – 25.000 besøkende. Dette krever sitt med organisering, noe som de også er beviste på. Det eneste som stopper dem fra å ta flere med på rafting er faktisk størrelsen på selve senteret. I tillegg til raftingen arrangerte de også redningskurs for blant annet politi og brannmenn.

Markedsføringen deres var tredelt. Første delen gikk direkte ut fra egen hjemmeside. De hadde over lang tid arbeidet med søkemotoroptimalisering av siden sin, samtidig med at de brukte sosiale medier. Videre hentet de en del fra turoperatører og hoteller/overnattingssteder i regionen. Den siste delen fikk de via kjøpesenter-kjeder i UK som medlemsfordel, konkurranser og/eller aktivitet som kunne kjøpes for bonuspoeng ala Trumf.

Etter dette besøket dro vi videre til Coed-Y-Brenin Forest Park . Dette stedet er kjent for å ha noe av de beste mountainbike-løypene i UK. De har alt fra familieløyper til ekspertløyper. I tillegg til dette har de også oppmerkede fotturer, et barneområde, klatrepark og en kafe med sykkelutleie i kjelleren.

Klatreparken skilte seg ikke nevneverdig ut fra dem vi har i Gudbrandsdalen eller de andre vi så på turen i Wales, men vel verd en liten titt likevel. De ulike sykkelløypene så vi ikke så mye av, men etter å ha sett på kartet har nok vi i Norddalen mer å gå på størrelsesmessig.

Etter en liten lunsj, som bestod av panini med salat, dro vi videre til Aberystwyth – en av de største studentbyene i Wales. Her fant vi et bittelite hotell rett ved havet. Ole booket oss alle inn, før det bar rett ut igjen til en pub i nærheten for å spise middag. Her stod Fish and Chips og lokal øl på menyen.

13. Oktober

Dagen startet som vanlig med en walisisk frokost kl 07:30, denne gangen nede i en liten kjeller med IKEA-design. I følge programmet skulle vi egentlig ha overnattet i telt på Fforest Camp, men på grunn av manglende soveposer, litt kommunikasjonsvikt ble ikke dette noe av – noe vi skulle angre på etter besøket vårt hos Fforest Camp:

Da vi ankom Fforest Camp (Ff=F) ble vi som på alle andre steder godt mottatt. Kaffe ble servert og James Lynch (eier og driver) fortalte om stedet uten å holde igjen på noe. Dette besøket viste seg å være det mest interessante av dem alle, og en mer sjenerøs person skal man lete lenge etter – og for et sted! Det er bare en ting og si: Dra dit og opplev Fforest selv!

James selv er designeren bak så å si alt, en utrolig kreativ og flink mann, med sin egen filosofi. Stikkord som økologi, læring, samfunn (community) og det enkle liv beskriver noe av denne filosofien. Han ønsker at folk skal få komme til stedet og møte “likesinnede”. Med felles frokost og flere ulike aktiviteter i skog og mark, hav og fjell håper han å skape en setting for samhandling og gode opplevelser for den enkelte.

Vi fikk en omvisning på stedet som varte lengre enn vi hadde tenkt, men vel verd all den tid vi måtte bruke. Anbefaler en titt på hjemmesiden deres HER.

Etter dette inspirerende besøket, som ble avsluttet med ølsmaking i hans bittelille pub, fant vi ut at vi rett og slett hadde brukt så mye tid på dette stedet at vi ikke rakk å dra innom Whiskey-brenneriet. Turen gikk derfor direkte til Llangoed Hall Hotel .

Atter et nydelig hotell, med en historie helt tilbake til 1600-tallet. Alle hotellene på turen var plukket ut gjennom tett konsultasjon med Tripadvisor , noe som viste seg å være nyttig. Nettstedet anbefales, og vi har en jobb å gjøre blant NettUpp-bedriftene for å bli synlig på siden.

I etterkant av besøket fikk underskrevne høre at det også gikk igjen folk på hotellet. Hva man tror på og ikke tror på er opp til hver enkelt, men en ting er sikkert, og det er at frk Nyrnes var veldig glad for at hun var uvitende om dette før hun gikk og la seg. Men dette var en liten digresjon.

På hotellet ventet en dame med navn Anna Pollock . Hun har hele verden som arbeidsplass. Hennes fokus ligger i de forandringene som påvirker utviklingen i turismen og samfunnet. Med andre ord er hun interessert i hva som er det neste steget for reiselivsnæringen. For å komme frem til dette har hun blant annet sett på markedet og hva turister søker etter. Kort sagt har hun funnet ut at det foregår et skifte i hva forbrukere ønsker:

Små steder som satser på slow food, lokal mat og få aktiviteter med god kvalitet er fremtiden i følge henne. Et eksempel hun brukte var at kundene ikke bare vil smake på lokal mat, men være med på hele prosessen – fra råvare til ferdig måltid.

Anna Pollock har kommet frem til at forbrukerne etter hvert blir mye mer beviste, de ønsker å betale mer for å få god kvalitet. Men dette krever også sitt av oss i næringen. Vi må få forbrukeren til å stole på at vi vil deres beste. Dette kan vi, i følge Pollock, vise ved at vi står for produktet og har et høyt fokus på sikkerhet og kvalitet. Vi må være produktet.

“Who are you, and what do you stand for” –Sitat Anna Pollock, 13.10.2010.

Vi hadde en god samtale med Anna og lærte svært mye av henne. Hun er en eldre dame, men mer oppdatert enn de aller fleste. Hun kan blant annet følges på Twitter om noen er interessert – PembridgeAnna. 

Etter fordraget/samtalen med Anna, booket vi oss inn på rommene våre. Noen av oss gikk også en runde ute for å se oss omkring – på let etter en labyrint som vi ikke fant. Kanskje like greit for vi hadde vel vært der enda om vi hadde forvillet oss inn der. Kvelden ble avsluttet med en 3-retters middag sammen med Anna. Underskrevne spiste en eplesuppe til forrett, walisisk lam til hovedrett, og ulike lokale oster til dessert. Fantastisk god mat! 

14. Oktober

 

Mennesker er vanedyr, vi møttes som vanlig til en walisisk frokost kl 07:30, leverte nøkler og dro videre kl 08:30. Første stopp denne dagen var Hay-On-Wye, en liten by som arrangerer bok/litteraturfestivaler hvert år. En koselig liten by, som har klart å sette seg selv på kartet via vellykkede arrangementer. Hay-on-Wye kalles ofte bøkenes by, ettersom den har hele 41 bokhandler, hvorav de fleste selger brukte bøker. Med bare omkring 1300 innbyggere er det ingen andre steder som kommer i nærheten av dette forholdet mellom antall bokhandler og innbyggere. Under litteraturfestivalen Guardian Hay Festival  blir byen besøkt av hele 50-80.000 personer.

Fenomenet med bokhandler er et nytt element i byen. Det startet da Richard George William Pitt Booth , som et PR-stunt erklærte Hay-on-Wye som en selvstendig republikk i 1977, med seg selv som konge. Han lar seg blant annet avbilde på «offisielle» fotografier med en toalettsugekopp som septer. Han innsatte også hesten sin som statsminister fra samme dato. Booth selger også billige titler til turister.

Vi dro en tur innom et lite marked før vi hoppa inn i bilen og dro videre til UK’s største innendørs klatre- og ridesenter, Llangorse Multi Activity Center . Det første vi så på her var atter en klatreløype. Trærne, eller rettere sagt stammene, som ble brukt her var kjøpt inn og plassert på stedet. Også denne så morsom ut, og hadde noen elementer som skilte seg fra de andre løypene vi så på turen.

Men det mest interessante med stedet var kombinasjonen mellom klatresenter og ridesenter – begge i ett og samme bygg. Vi var ikke inne i ridesenteret, men vi fikk i alle fall vært inne i klatresenteret. Et helt fantastisk flott senter, med utallige mange ruter og variasjoner. – Her kunne ALLE i alle aldre finne en eller annen rute som passet til deres nivå. Utrolig hva man kan få til om man tørr å satse. Er man interessert i denne type aktivitet er dette stedet et must.

Da dette besøket var over dro vi direkte videre til London, vi hadde bare en liten stopp for spise litt, før vi kjørte videre inn i selve byen. Her ble det straks mye mer trafikk, og om å gjøre å holde tunga rett i munnen – vi kjørte tross alt på “feil” side av veien. Vi fikk en liten utfrivillig sightsing her også, men fant til slutt The Grosvenor Hotel, som vi skulle tilbringe vår siste natt på turen på. Passasjerene hoppet ut av bilen nesten i fart, mens sjåfør Smidesang dro videre for levere kjøretøyet. Vi avtalte å møtes igjen hos Innovasjon Norge (IN) i Regents street i sentrum av London.

Hos Innovasjon Norge i London  møtte vi Hilde Hukkelberg, Head of Trade and Technology Director UK & Ireland. Hos henne fikk vi høre litt om hva Innovasjon Norge i London gjør og hvordan de jobber. Dette var atter en gang et interessant møte. Men noe sa oss litt i mot også med grunnlag i det Anna Pollock hadde fortalt oss. Innovasjon Norge mente vi burde legge til rette for hvordan engelskmennene er, mens Anna mente vi burde finne frem til den kundegruppen som faktisk passet inn i de produktene vi har. Her gjelder det bare å finne ut hva man selv ønsker å gjøre… Vil man ha masseturisme eller få tak i dem som vil betale det lille ekstra for produktet?

Neste stopp etter dette var The National Geographic Store . Butikken er en franchise fra National Geographic Society  som er en av verdens største ideelle vitenskaps- og utdanningsinstitusjoner. Organisasjonen arbeider innen områdene geografi, arkeologi og naturvitenskap, fremming av miljømessig og historisk bevaring, og studiet av verdenskulturen og verdenshistorien. National Geographic Society utgir tidsskriftet National Geographic. I forlengelsen av sin ideelle status driver de utstrakt kommersiell virksomhet. Butikken er en del av dette, hvor butikkens verdigrunnlag bygger på samme målet som for organisasjonen; nemlig det å inspirere folk til å ta vare på jorda. Verdien for reiselivet er nedfelt i Geoturisme-filosofien de har utviklet, se HER. Videre driver de en egen turoperatørvirksomhet National Geographic Expeditions , samt en egen TV-kanal, National Geographic Channel, på kommersiell basis. De har også et utstrakt kommersielt turistfokus bl.a gjennom et eget reiselivsmagasin National Geographic Traveller (hvor vi bl.a oppdaget at de hadde satt E6 på sjette plass over verdens beste bilruter – se HER)  Hele tiden gjennom en hårfin balanse mellom børs og katedral.

Det er to ting vi kan lære av dette, viktigheten av et godt verdigrunnlag som engasjerer folket/kundene våre og nytten av samspillet mellom de kommersielle og ideelle verdibaserte sidene av en virksomhet – og den hårfine balansen disse i mellom.

Utstillingen som var der nå var fra musikalen Løvenes Konge. Kostymer var stilt ut og filmsnutter fra musikalen ble sendt kontinuerlig. Butikklederen sa at dette var en vinn-vinn-situasjon for både musikalen og butikken. Folk kom inn for å se utstillingen og tok da også en titt i resten av butikken, samtidig som at det ble mersalg på billetter til musikalen. 90% av de som besøkte butikken var i reisemodus kunne butikklederen fortelle. Kanskje det kan være en ide å nå det engelske markedet gjennom denne utstillingsplassen. Hellas og destinasjoner i Frankrike og Spania hadde benyttet seg av muligheten til å vise seg for ca. 35.000 reiselystne kunder pr. uke.

Etter en øl og en prat med butikklederen tuslet vi litt omkring i byen for å finne oss et sted og spise. Restauranten som vi egentlig skulle innom var fullbooket på dette tidspunktet så vi valgte derfor å finne et annet sted. Vi dro inn i en bitteliten restaurant/bar. Her testet vi lokalt øl og spiste oss gode og mette. Etter en god stund her med latter, diskusjoner og god stemning dro vi tilbake til hotellet hvor vi endte opp med å avslutte kvelden i Brasseriet. Det ble en sen kveld med gode diskusjoner før vi gikk og la oss.

15. Oktober

Målet for denne dagen var The Fat Tire Bike Tours . Her møtte vi David som opprinnelig kommer fra USA, men som hadde blitt sendt til London for å hjelpe til med å få i gang Fat Tire Bike Tours i London.

Vi ble med på en kort versjon av The Royal London Tour . David var en utrolig flink og sjarmerende guide. Samtidig med at han guidet oss rundt mellom de ulike severdighetene, fortale han om hvordan aktivitetsbedriften han var bygd opp og drevet. Han fortalte at de guidene de ansatte øvde sammen for å finpusse på historiene og highlightene de ville fortelle. Guidene var med på 8 turer før de fikk ta med sin egen gruppe på tur. Dette gjorde at kvaliteten på guidene ble desto bedre – noe som gjør at kundene får en bedre opplevelse. De jobbet også med å finne frem til små morsomme detaljer i historien til de ulike stedene, og gjett om vi koste oss! Som Bjørn Åge sa: “De har jo klart å gjøre gull av gråstein!”

Etter denne sykkelturen bar det tilbake til hotellet for å hente bagasjen vår, før vi satte oss på Gatwick Express for å nå flyet vårt hjem.

Konklusjon:

En fantastisk lærerik, inspirerende og morsom studietur. Vi ble overveldet over rausheten vi ble møtt med over alt, særlig i Wales. Vi tror den kom av stolthet over egen kultur og tro på det de drev med. Vi skjønte fort hvor viktig rausheten er i vertskapsrollen. 

For dem som fikk tilbudet og som ikke ble med: Sett av tid til neste tur! Kanskje det er en slik type tur som skal til for at akkurat din bedrift får et lite løft! – Og ikke minst får man nye bekjentskaper som kanskje er villige til å dra i samme retning som deg.

Tusen takk for turen!

Ref: Rønnaug Nyrnes/ Ole Smidesang

I området rundt kan man sykle på kronglete og krevende stier, tett på granskog. I tillegg har de unike områder med småkuperte, glattskurte svaberg. Den blankskurte granitten gir unike forhold for terrengsykling.

Hotellkomplekset består av fem mongolskinspirerte yurter. Det er flattrykte lavvoer med godt isolerte vegger. Her gir de gjestene mat i toppklasse, bad og badstue, og senger de garantert vil sove godt i. Det fyres med vedovnen og yurtene er varme nok til å brukes året rundt. Hyttene har også isolerte tregulv. På plattingen utenfor finner gjestene badekar som kan flyttes mot solnedgangen. Dette gir en ekstra god avrunding etter en dag ute i naturen.

For å hjelpe gjesten har de etablert et guidekorps. Guidene tar med seg gjestene på uforglemmelige turer. Med seg har Lie friluftslivets altmuligmann fra «71° nord» Jan Fasting.

Jeg mener vi har mye å lære her om “Stammeutvelgelse” og Wow-effekt.

Les mer om konseptet HER

Gå til hjemmesiden HER

Se også hvordan de utnytter sosiale medier via Facebook HER

Her har vi samlet linker til ulike filmer fra Nasjonalparkriket, som ligger ute på YouTube:

Lom & Skjåk Adventure – Rafting i Skjåk

Lom & Skjåk Adventure – Hydrospeed

GoRafting.no – Canyoning Juving

GoRafting.no – Rafting i Sjoa

GoRafting.no – Riverboard Elvebrett

GoRafting.no – Bridge Swinging Brupendel

GoRafting.no – Rafting Sjoa short version

GoRafting.no – Familierafting på Ottaelva 2010

Sjoa Rafting 2010

Sjoa Rafting – Rafting i Sjoa 2010

Jotunheimen Nasjonalpark

Rondane Nasjonalpark

Dovrefjell

Reinheimen Nasjonalpark

Marc Myers, som bl.a jobber for Sustainable Travel International (Se HER) viste oss hvordan miljøengasjement kan være lønnsomt i reiselivsnæringen og hvor vi kan finne markeder.

Han rådet oss til å starte i det små, og finne målbare parametre å vurdere seg selv og bedriften i mot. Når man etterhvert begynner å få erfaring og trening med å tenke økologi og bærekraft i alle ledd, er man klar for å vurdere ulike sertifiseringsordninger. I valg av ordninger er det viktig å velge en med et stort marked i andre enden av sertifiseringen, enten i form av en organisasjon eller tilknyting til en turoperatør.

Selv om prosessen starter i den enkelte bedrift, sa Myers at ingen bedrift kan gjøre dette alene. Dette er noe hele regionen må gå sammen om. Reiseliv består av mange delprodukter; transport, overnatting, opplevelser, mat osv. og det  hjelper ikke om en bedrift i verdikjeden er god på bærekraft hvis de andre ikke følger opp. En økokjede er med andre ord ikke sterkere enn den svakeste leverandøren. Han utfordret oss derfor på å samle aktørene om en felles satsing og se hele regionen under ett.

Her er Mark Myers presentasjon fra foredraget:

NettUpp ønsker å se på muligheten for å levere reiselivsprodukter til dette markedet og inviterte Jarle Nereng for å lære oss mer om dette. Han mener den sterke homoøkonomien gjør at flere nå ønsker homsene velkommen.I Europa konkurrerer enkelte byer om å være flinkest til å tiltrekke seg homofile turister, men få har gjort noe utenfor de store byene. Nereng mener det er et potensiale her.

Nettstedene VisitBritain og Maison de la France satser mye på å tiltrekke homoturister. Nettstedene kjører egne reklamekampanjer rettet spesielt mot homofile fordi de er særlig attraktive markeder.

Her er en artikkel i Dagsavisen om det samme temaet

NettUpp vil videre i prosjektperioden vurdere ulike tiltak for å nå dette markedet. Under finner du Jarle Nerengs presentasjon.

Les mer LGBT-turisme her: http://en.wikipedia.org/wiki/LGBT_tourism